25.juli
Første oppmøte er avtalt kl.07 på FLO/IKT ved siden av den sivilie flyplassen.
Noe trett og groggy stiller jeg og mannen opp med enkel håndbagasje samt noen kilo aviser og frukt til mitt faderlig opphav som har valgt å bosette seg på denne utilgjengelige vulkanøya 50 mil nord for Island.
Vi er 40 passasjerer som venter på ombordstigning i The Danish Air Force's Hercules. Forsvaret er enda avhengig av å leie inn fraktfly bl.a fra danskene da de norske Herculesflyene er skrota.
(Det kommer to norske fly på
vingene i løpet av inneværende år ble vi fortalt.)
Klokken 10.00 er frakt og piloter klare. Passasjerene innlosjeres i spenning. Artig å sitte sidelengs i flysetter som minner om hengekøyer med andre typer setebelter! Ørepropper deles ut. Vi sitter som småunger og smiler spent i duren til flyet som regnes som verdens sikreste.
To timer senere, 71 grader N - 8 grader V: En av passasjerene peker på flyruta. Vi strekker hals og jeg sjenker månelander Neil Armstrong en tanke: Hvordan ser det ut der ute? Døra går opp og lys forteller oss at vi kan stige ut på den 1585 meter lange flystripa.
Månelandskap, tåke og irrgrønn mose er det første jeg legger merke til. Lange sletter ut mot havet dekket av drivtømmer nok til flerfoldige hyttelandsbyer møter slake fjellsider dekorert av stivnede lavaformasjoner.
Vi har fem timer til rådighet i løpet av årets eneste dagsbesøk. Enkelte passasjerer skal gjeste øya 7 dager - vi andre har noen timer til rådighet. Først litt mat inne i Olonkinbyen- hvor de 18 stasjonerte bor, spiser og sover - så en biltur nordover på øya.
Vi passerer Hvalrossfjellet og Hvalrosstanna på veien over til lagunen på vestsida. Beerensberg letter på sløret et par ganger så vi skimter toppen av det 2277 meter høye vulkanfjellet (siste utbrudd var i 1985).
På veien skimter vi en trål utfor øya - en liten påminnelse om at det er et utall fiskefartøy i havområdende mellom oss, Norge, Svalbard, Grønland og Island. Værstasjonen sender ut daglige værmeldinger over kortbølgen på norsk og engelsk uten at de er sikre på hvor mange fartøy som følger sendingeng.
Meteorologisk institutt oppretta sin første stasjon på Jan Mayen i 1921-22, og okkuperte samtidig øya på vegne av den norske stat. Stasjonen ble etter andre verdenskrig flytta til nordvestsida av øya. I 1962 ble stasjonen flytta til sin nåværende posisjon på sørøstsida, der Forsvaret oppretta sin LORAN-stasjon.
Nede ved lagunen besøker vi Puppebu, et krypinn og besøkssted for både stasjonerte i kontigentet og besøkende. Her henger det symptomatisk nok et vovet maleri av en velutrustet kvinneskikkelse.
Kvinneskikkelser på Jan Mayen finner man allerede på 1600-tallet da nederlandske sjøfarere kom, flere med familier, til øya for å bygge hvalkokeri. I over 100 år holdt de på med sesongbetont hvalfangst (ingen overlevde vinteren da de fleste omkom av den fryktede sjørbuken). Men etter å ha blitt plyndret av blant annet britiske tilreisende samt lavsesonger bestemte Nederland seg for å legge Jan Mayen på is. I dag bærer både øya, fjell og fjorder navn etter mennesker og hendelser som vitner om den nederlandske aktiviteten her oppe.
Humor er noe som går igjen på Jan Mayen - vi passerer et fareskilt for elg på turen, veiskilt og veikryss som er skilta til hele Norges småplasser. Ja, også Puppeby da (utedoen heter forøvrig "Lysthuset"). Tilbake i Olonkinbyen får vi full omvisning inne på driftsavdeling, rommet hvor seismologiske målninger tas, rommene hvor agregatene - selve hjertet til de stasjonerte på Jan Mayen -befinner seg, posthuset, krambua, biblioteket, peisestua, baren, det oppvarmede utendørsbassenget - i det hele tatt er det mange aktiviteter og avdelinger i Olonkinbyen (stasjonen er oppkalt etter Gennadij Nikitisj Olonkin, født i Russland av norsk mor. Olonkin var mannskap på Jan Mayen fire ganger fra 1928 og utover.)
Etter filmvisning og kaffebevertning fra et glimrende kokketeam er det duket for retrett. Det er bare drøyt to måneder til neste storbesøk...
