Fikk en liten ”emotional folk reunion” i helga. Muligens pga Allehelgensaften eller det faktum at jeg forvilla meg inn til å se noen klipp fra ”The Lost Boys” på Youtube, eller at jeg tenkte: hvilke band bør Kalottspel få opp hit til neste år?
Ym:Stammen (Norge)
Hedningarna (Sverige)
Vartinna (Finland)
Kalenda Maya (Norge)
Valravn (Danmark)
Týr (Færøyene)
Eivør Pálsdóttir (Færøyene)
Det begynner i minus 25 kuldegrader.
Over Karasjokvidda stivner livet i krystaller og blå skygger. En nedrimet lafta hytte, ei isende hvit bu dekorert av oppspikrede skinn står tause i enden av en innsjø.I dette øyeblikket, mellom den varme pusten til ungreinene løpende over riksveien – og min sorte kajal – åpner jeg blikket for gotiske elementer: livets ende, de mørke skyggene som lurer bak himmelens lys, et blodig reinkadaver under vekten av to ravner, henlagt til den storslåtte Finnmarksvidda.
Livet er sjelden vakrere enn i spennet mellom liv og død!
Jeg er på vei til en kvinne og mann som har opplevd mer enn mange.
I kveld skal vi drikke rød vin og danse under stjernene til toner av Ville Valo. Vi er sangvinske og sortkledte. Vi er sjelefrender og kunstnere langt inn i sjelen. Akk, livet er vakkert under tunge hjerteslag!
Mellom en nennsomt opphengt knivsamling og et tung kandelaber skåler vi i brennende serbisk Slivovitz. Huset er fylt opp av mennesker fra de mange tettstedene i fylket. En kvinne synger på samisk, andre diskuterer på finsk. I det fløyten toner ut i huset, streifer månelyset ansiktene våre – og den første stemmen bryter stillheten.
Der satt vi med hvert vårt maleri i fanget. Lette som fjær, rammer av brunmalt plast som faker eik og motiv som kan være fra steder langs Skandinavias mange kystområder. Vi hadde fått kunstmalerier av bestemor. Hun hadde mange på lager for vesterålskunsteren kom ofte oppover dalførene om somrene. Selv hadde hun villet gitt oss disse oljemaleriene lenge.
- Vi henger de i gangen sa jeg.
- De skal være synlige, sa han.
- Ja, men ikke i stua, der har vi allerede nok, fastslo jeg.
- Det handler om følelser, sa han
- Vi skal ha andre rammer på i så fall.
- Nei! sa han.
- Hvorfor ikke?
- De skal være slik som de har blitt gitt oss, dette handler om minner.
-
For de som faktisk skilter med såkalt "god kunst" er da vitterligen mine mer finspiste venner, de med lommeboka i orden, en solid utdannelse, eget barskap, gjerne flislagt bad med varmekabler og espressomaskin med innmontert kaffekvern - er det ikke?
Navnet på kunsteren har jeg ikke klart å tyde. Initialene er WH og mannen bor i Vesterålen, muligens på Stokmarknes. Jeg har malerier med samvittighet på veggen.
Så legger Madrugada inn årene.
Grunnen til at jeg liker 78 grader Nord er enkel: den er norsk!
For da det endelig kom en storsatsning fra NRKs dramaavdeling – nemlig ”Himmelblå”, en serie spilt inn på Helgelandskysten med nordnorske skuespillere i skjønn forening med andre dialekter – viser det seg altså som følger: Serien er en norsk kopi av BBCs ”Two Thousand Acres of Sky”.
Hvilken rip-off. Tsk.
Håja (opprinnelig Håøya) lå opprinnelig i Hillesøy kommune – men er nå en del av Tromsø kommune. Øya ligger vest for Kvaløya og Sessøya. Kirsten Jensen eier Håja. Jensen vokste opp på Håja. Skolegangen fant sted i Rekvika på Kvaløya. Dit rodde familien henne som regel i båt. I perioder bodde hun i Rekvika i ukedagene. Familien flyttet fra Håja i 1952. Siden har familien brukt øya som sommersted.
Håja er en klippeøy med en distinkt form på øyas fjellformasjon, noe som visstnok tjente som inspirasjon da arkitekt Jan Howig tegnet Ishavskatedralen i Tromsø. Høyeste punkt på Håja er Nipa på 486 meter over havet. Håja er et gammelt fiskevær, og dokumenter fra 1500-tallet angir at øya allerede da hadde mange fastboende. Ut på starten av 1900-tallet sluttet imidlertid fiskehandelen på øya. Øya er totalfredet deler av sommeren på grunn av et rikt fugleliv som hekker der ute. Håja er en del av Håja–Røssholmen landskapsvernområde med dyrelivsfredning.
"Hva angår Håja som fiskevær, var det Hans J. Paulsen, Kattfjord, som startet fiskeforretning der omkring år 1896. Etter noen år solgte han så bruket til Edv. K. Paulsen, Tulleng, og Hans J. Nilsen, Lauklines, som samtidig kjøpte hele øya av eieren Martin Pedersen og fortsatte forretningen i fisk. Martin Pedersen hadde i disse årene litt småhandel, vesentlig for fiskerne som stasjonerte der. Det var 4-5 båtlag, vesentlig fra Kattfjord, som hadde hatt deres årlige stasjon i Håja. Men det ingen rorbuer der, så de hadde hus i stua til han Martin og "ho Hanna i Håja". Båtkeila ble imidlertid mindre og mindre brukelig i det den var utsatt for sterkt sjødrag, som i forbindelse med fallværet, mol båter og fortøyninger om hverandre. I året 1912 blåste uværet salteriet på sjøen, og eierne sluttet da med forretningen. De båtene som ennå hadde Håja som rorvær, forlot så stedet for godt. Kort tid deretter ble øya solgt til garver Eidisen og Frøslie, Tromsø, som la an der med stasjon for avl av rødrev. Dyra ville dog ikke formere seg som forventet, endog det var stasjonert en oppsynsmann for slektens trivsel."
Håja kirke
"Et vedholdende sagn sier at det har vært kirkehus på Håja. Og det som holder sagnet vedlike, er de der på stedet forefinnende "Kirkevollbergan" og "Kirkevollen". Påstanden om funne bein og hjørnesteiner, holder påstanden ved like. Foruten disse ting har antikvar ved Tromsø museum O. Nikolaisen i sin tid fortalt, at engang i den førreformatoriske tid, var det en tvist mellom de overordnede ved Trondenes kirke og seks munker der. Denne endte med at disse forlot stedet og seilte nordover, gikk i land på Håja og bygde et kapell der på stedet. I denne forbindelse skulle årstall 1200 være nevnt, men uten fast feste. En langaktig steinsetting mellom bergene går i retning omtrent nord-syd. Ifølge Bergenske skatteregnskaper fra 1521 hadde Håja i likhet med de andre øyene der ute, en tallrik befolkning."
Carl Bertheussen/Jens Solvang: Kulturbilder fra gamle Hillesøy, Lenvik bygdemuseum, Finnsnes 1988
Les mer om gårdshistoria i Bind II, side 150-153.
Det var den dagen vi alle våknet: vaktmesteren, med krigerske tattoveringer på underarmene, plystrer i september. Dagen da en kunsthistoriker rødmer under et rognebærtre i det noen lirker av henne lesebrillene.
Dagen da lyset vrikker seg gjennom løvverk med rolige hoftebevegelser.
Biler suser over E6-brua og fem tenåringer aker seg på magen i jakt på et blinksudd som disse.
Fargene, lufta, lyset, fjell og hav - alt blir klarere disse deilige dagene. Piggsopp,kantarell, tyttebær og bringebær står klar til plukking. Jeg har fått meg flere turer ut på Målsnes i båt med fiskestang- takket være en fantastiske mann som er like glad i havet som meg!
En måsunge la seg etter båten,i håp om at der var noe ferskfisk.
