søndag 2. november 2008

Folk reunion



Fikk en liten ”emotional folk reunion” i helga. Muligens pga Allehelgensaften eller det faktum at jeg forvilla meg inn til å se noen klipp fra ”The Lost Boys” på Youtube, eller at jeg tenkte: hvilke band bør Kalottspel få opp hit til neste år?
I hvertfall endte det med at jeg lyttet til en del (for meg) nye folkrock/folk-electronica (eller simpelthen folk fusion) i tillegg til de gode gamle (og evig beste). Skal du mimre eller ønsker du litt generelt innblikk i skandinaviskk folkrock/pop skal du lytte til følgende:

Ym:Stammen (Norge)

Hedningarna (Sverige)

Vartinna (Finland)

Kalenda Maya (Norge)

Valravn (Danmark)

Týr (Færøyene)

Eivør Pálsdóttir (Færøyene)

lørdag 25. oktober 2008

Gotiske elementer


Det begynner i minus 25 kuldegrader.

Over Karasjokvidda stivner livet i krystaller og blå skygger. En nedrimet lafta hytte, ei isende hvit bu dekorert av oppspikrede skinn står tause i enden av en innsjø.

I dette øyeblikket, mellom den varme pusten til ungreinene løpende over riksveien – og min sorte kajal – åpner jeg blikket for gotiske elementer: livets ende, de mørke skyggene som lurer bak himmelens lys, et blodig reinkadaver under vekten av to ravner, henlagt til den storslåtte Finnmarksvidda.





Livet er sjelden vakrere enn i spennet mellom liv og død!

Jeg er på vei til en kvinne og mann som har opplevd mer enn mange.

I kveld skal vi drikke rød vin og danse under stjernene til toner av Ville Valo. Vi er sangvinske og sortkledte. Vi er sjelefrender og kunstnere langt inn i sjelen. Akk, livet er vakkert under tunge hjerteslag!

Mellom en nennsomt opphengt knivsamling og et tung kandelaber skåler vi i brennende serbisk Slivovitz. Huset er fylt opp av mennesker fra de mange tettstedene i fylket. En kvinne synger på samisk, andre diskuterer på finsk. I det fløyten toner ut i huset, streifer månelyset ansiktene våre – og den første stemmen bryter stillheten.





søndag 21. september 2008

Malerier fra bestemor


Der satt vi med hvert vårt maleri i fanget. Lette som fjær, rammer av brunmalt plast som faker eik og motiv som kan være fra steder langs Skandinavias mange kystområder. Vi hadde fått kunstmalerier av bestemor. Hun hadde mange på lager for vesterålskunsteren kom ofte oppover dalførene om somrene. Selv hadde hun villet gitt oss disse oljemaleriene lenge.

- Vi henger de i gangen sa jeg.

- De skal være synlige, sa han.

- Ja, men ikke i stua, der har vi allerede nok, fastslo jeg.

- Det handler om følelser, sa han

- Vi skal ha andre rammer på i så fall.

- Nei! sa han.

- Hvorfor ikke?

- De skal være slik som de har blitt gitt oss, dette handler om minner.

- Okei, sa jeg og tenkte på bestemor som ønsket å få opp farver på veggene våre. De er jo kule siden de faktisk er kitch, sa jeg og sendte Odd Nerdrum en sjelden varm tanke.

- Kitch?

Jeg gikk inn i meg selv: Hadde ikke min farmor hatt seterstuer i akryl, bunadsbærende ungpiker, nette blyanttegninger av trost og tinder? Tørket ikke mormor nensomt med støvklut over to elger i løvskog vis a vis de vakre bystene til en ung negresse i profil? Hva med min mors hjemmemalte bilder, en Yngve Henriksen, en lokal vestfoldkunstner og en ukjent Cathrine Nesheim smeist om en annen i spisestua? Var jeg villig til å fornekte mitt arbeideropphav? Ga jeg ren og skjær fan i mitt landsens folkloristiske patos mellom respateks og vegg til vegg-tepper? Neisåmenn.
For de som faktisk skilter med såkalt "god kunst" er da vitterligen mine mer finspiste venner, de med lommeboka i orden, en solid utdannelse, eget barskap, gjerne flislagt bad med varmekabler og espressomaskin med innmontert kaffekvern - er det ikke?


Navnet på kunsteren har jeg ikke klart å tyde. Initialene er WH og mannen bor i Vesterålen, muligens på Stokmarknes. Jeg har malerier med samvittighet på veggen.

torsdag 18. september 2008

Med flagget til topps

Så legger Madrugada inn årene.
Etter 15 år i rockebransjen med over 600.000 solgte plater, Alarmprisen, flere Spellemannpriser samt prisen Årets Spellemenn - er et av norsk - og nordnorsk - rockehistories store band klare for å gå nye veier.
Jeg skjønner de godt. Fra å ha overvært de på SU sin sommerleir utenfor Kragerø tidlig på 1990-tallet, den gang Sivert Høyem hadde langt, lyst krøllete hår i hestehale og lydbildet enda var beslektet med grungen, til å oppleve de under den første legendariske konserten på Blå Rock, til Spektrum med nær 9000 publikummere november 2005, til Høyems soloprosjekt (på Smuget i Tromsø), til Buktaopptreden i solskinn, til Burås tragiske dødsfall i fjor sommer.

Madrugada har etterlatt seg tekster, minner og stemninger som står skrevet i stjernene.

onsdag 17. september 2008

Western


Hva er din favoritt westernfilm?
I dag har jeg diskutert westernsjangeren med en kollega. Han fortalte at denne sjangeren er filmhistoriens eldste - og fungerer stadig som mal og torso for amerikanske filmskapere, spesielt.
Du har ulike underkategorier westernfilmer: hevnfilmene, for eksempel. Noirfilmene - som Dead Man (av Jim Jarmush) - the brotherhood som Brokeback Mountain og Thelma&Louise. Sistnevnte mener min kollega er en moderne versjon av Butch Cassidy og Sundance Kid. Westernfilmene gikk fra å være sosialrealistiske historier til myter på 1930-tallet. I dag har vi den slemme, den gode, den onde - hevneren eller den utstøtte -blant flere. Noen filmanalytikere anser westernsjangeren for å måle pulsen på amerikansk samtid. I dag finner du elementer fra westernsjangeren i filmer som "And There Will Be Blood" og "No Country For Old Men", for å nevne noen.
Kan vi overføre stiltrekk til andre land? Hva med mafiafilmer? Hva med spionfilmer? Hva mener du?

søndag 14. september 2008

Blåkopi


Grunnen til at jeg liker 78 grader Nord er enkel: den er norsk!

For da det endelig kom en storsatsning fra NRKs dramaavdeling – nemlig ”Himmelblå”, en serie spilt inn på Helgelandskysten med nordnorske skuespillere i skjønn forening med andre dialekter – viser det seg altså som følger: Serien er en norsk kopi av BBCs ”Two Thousand Acres of Sky”.

Det har skjedd før. Ideen er gammel. Vår alles Marve Fleksnes er en norsk blåkopi av, nettopp britene (igjen!): "Hancock's Half Hour". Så kan pragmatikerne og produsentene selvsagt trøste seg med at: det fungerer - det selger! Brød og sirkus, altså - om enn på nordnorsk.

Hvilken rip-off. Tsk.




Den Høge Øy

Håja (opprinnelig Håøya) lå opprinnelig i Hillesøy kommune – men er nå en del av Tromsø kommune. Øya ligger vest for Kvaløya og Sessøya. Kirsten Jensen eier Håja. Jensen vokste opp på Håja. Skolegangen fant sted i Rekvika på Kvaløya. Dit rodde familien henne som regel i båt. I perioder bodde hun i Rekvika i ukedagene. Familien flyttet fra Håja i 1952. Siden har familien brukt øya som sommersted.


Håja er en klippeøy med en distinkt form på øyas fjellformasjon, noe som visstnok tjente som inspirasjon da arkitekt Jan Howig tegnet Ishavskatedralen i Tromsø. Høyeste punkt på Håja er Nipa på 486 meter over havet. Håja er et gammelt fiskevær, og dokumenter fra 1500-tallet angir at øya allerede da hadde mange fastboende. Ut på starten av 1900-tallet sluttet imidlertid fiskehandelen på øya. Øya er totalfredet deler av sommeren på grunn av et rikt fugleliv som hekker der ute. Håja er en del av Håja–Røssholmen landskapsvernområde med dyrelivsfredning.

"Hva angår Håja som fiskevær, var det Hans J. Paulsen, Kattfjord, som startet fiskeforretning der omkring år 1896. Etter noen år solgte han så bruket til Edv. K. Paulsen, Tulleng, og Hans J. Nilsen, Lauklines, som samtidig kjøpte hele øya av eieren Martin Pedersen og fortsatte forretningen i fisk. Martin Pedersen hadde i disse årene litt småhandel, vesentlig for fiskerne som stasjonerte der. Det var 4-5 båtlag, vesentlig fra Kattfjord, som hadde hatt deres årlige stasjon i Håja. Men det ingen rorbuer der, så de hadde hus i stua til han Martin og "ho Hanna i Håja". Båtkeila ble imidlertid mindre og mindre brukelig i det den var utsatt for sterkt sjødrag, som i forbindelse med fallværet, mol båter og fortøyninger om hverandre. I året 1912 blåste uværet salteriet på sjøen, og eierne sluttet da med forretningen. De båtene som ennå hadde Håja som rorvær, forlot så stedet for godt. Kort tid deretter ble øya solgt til garver Eidisen og Frøslie, Tromsø, som la an der med stasjon for avl av rødrev. Dyra ville dog ikke formere seg som forventet, endog det var stasjonert en oppsynsmann for slektens trivsel."

Håja kirke
"Et vedholdende sagn sier at det har vært kirkehus på Håja. Og det som holder sagnet vedlike, er de der på stedet forefinnende "Kirkevollbergan" og "Kirkevollen". Påstanden om funne bein og hjørnesteiner, holder påstanden ved like. Foruten disse ting har antikvar ved Tromsø museum O. Nikolaisen i sin tid fortalt, at engang i den førreformatoriske tid, var det en tvist mellom de overordnede ved Trondenes kirke og seks munker der. Denne endte med at disse forlot stedet og seilte nordover, gikk i land på Håja og bygde et kapell der på stedet. I denne forbindelse skulle årstall 1200 være nevnt, men uten fast feste. En langaktig steinsetting mellom bergene går i retning omtrent nord-syd. Ifølge Bergenske skatteregnskaper fra 1521 hadde Håja i likhet med de andre øyene der ute, en tallrik befolkning."
Carl Bertheussen/Jens Solvang: Kulturbilder fra gamle Hillesøy, Lenvik bygdemuseum, Finnsnes 1988

Les mer om gårdshistoria i Bind II, side 150-153.

torsdag 11. september 2008

Det var den dagen...

Det var den dagen vi alle våknet: vaktmesteren, med krigerske tattoveringer på underarmene, plystrer i september. Dagen da en kunsthistoriker rødmer under et rognebærtre i det noen lirker av henne lesebrillene.

Dagen da lyset vrikker seg gjennom løvverk med rolige hoftebevegelser.

Dagen da kulpen ble en glitrende oljekulp. Da sola danset tango med en flanerende foss.

Biler suser over E6-brua og fem tenåringer aker seg på magen i jakt på et blinksudd som disse.

tirsdag 9. september 2008

Autumn Leaves

Fargene, lufta, lyset, fjell og hav - alt blir klarere disse deilige dagene. Piggsopp,kantarell, tyttebær og bringebær står klar til plukking. Jeg har fått meg flere turer ut på Målsnes i båt med fiskestang- takket være en fantastiske mann som er like glad i havet som meg!





Grågåsa trekker sørover.











En måsunge la seg etter båten,i håp om at der var noe ferskfisk.


søndag 7. september 2008

Visesang med meningers mot: Cornelis viser väg – og Stefan holder koken


Jeg var på konsert med Cornelis Vreeswijk i går kveld. Eller rettere sagt: Svenske Benny Borg formidlet historiske drypp om og framførte låter og tekster av Cornelis Vreeswijk. Det var en inderlig kveld. Selv var jeg for ung til å huske Skandinavias største visesanger når han var på topp. (Jeg var 10 år da han døde av kreft 11.november 1987 i Stockholm .) Men Vreeswijk var konge og har overlevd seg selv. Derfor har jeg minner av kassetter hos mine foreldre, viser spilt over NRK radio og senere studentgutter som klimpret om Felicia og Frøken Cecilia Lind eller Polaren Pär på en eller annen sommerfest.
I 20-årene kom jeg over en yngre visesanger, Stefan Sundström. Også han svensk, rebelsk, litt rocka, samfunnskritiker og poet. Sundström er født 22 år etter Vreeswijk. Han dannet bandet Apache på sluttet av 1980-tallet men har senere bemerket seg som en av Sveriges største visesangere. Han har blant annet mottatt Cornelisstipendet (1998) og Gröna Lunds Evert Taubepris (2001). Både Vreeswijk og Sundström viderefører arven etter Carl-Michael Bellman (1740-1795) – er samtidige med Fredrik Åkerstrøm og Evert Taube (1890-1976) – alle giganter innen ballade/vise-tradisjonen.
Sundström har dessuten mye humor og satire på linje med Vreeswijk. Han skriver om alt fra de private småting (40-årskrise) til systemkritiske viser om bl.a. skoleverkets håndtering av unger med såkalte adferdsvansker.

Att vara fri som fågeln och göra som man vill
Som Pippi Långstrump kan man va, som en Samba i April
Och Lasse måste inte få uniform för att bli man
Han kan sätta sej bland blommorna som tjuren Ferdinand
Och om expertisen gnäller då om Damp och MBD
Om några år så har dom fel så -
Skit i det

("Sympathy for MBD" - fra Albumet Fisk i en skål, 2000)

I august var Sundström på Skarven i Tromsø for å delta med Cornelis sønn, Jack Vreeswijk, i innspilla av dokumentaren "Pappa kom hem" om Vreeswijk. Sjekk ut dette klippet av Jack og Stefan i et studio i Bodø, 21.juli 2008 (produsent er norske News On Request AS):

søndag 31. august 2008

Vintage, retro eller gjenbruk?



Gamle dager er trendy om dagen. Hva er gamle dager i klesveien? Hvordan defineres gamle klær? Ungdom som kler seg i Converse og hornbriller omtales av trendforsker Erling Dokk Holm som ”hipstere”, mens kvinner som får omsydd kjoler etter bestemor har innlemmet et plagg som er ”vintage” i garderoben. I bildebehandlingsprogrammet Photoshop kan du bruke et filter som gjør at bildene dine virker slitte og gamle – vintage, det også. Jeg vet ikke helt, gjenbruk var et ord vi var opptatt av da jeg var aktiv i Natur&Ungdom en gang rundt 1993. Retro er vel ikke så kult å bruke, eller? Da jeg studerte i Oslo gikk vi på Second Hand-butikker for å finne festantrekk. I dag skrives det om vintage-kjoler, vintage-dresser, det er vintage-bilder og vintage-møbler. Men nå har jeg altså funnet ut hvordan vi skal stokke ordene i riktig rekkefølge:
1. Klær laget før 1920 er antikke.
2. Klær fra 1920-1980-tallet er vintage.
3.Klær fra 1965-1985 er retro.

Og takket være celebriteter som Kate Moss, Dota von Teese og Julia Roberts - er altså gjenbruk av klær hipt. Selv syns jeg det uansett er bra om folk tar vare på ting og bruker det gamle om att. Norske kvinner kaster tross alt flere tonn pent brukte som ubrukte klær årlig!