Jeg har irritert meg over det i noen år: En stadig synkende kvalitet på avisene - særlig Tromsø bys en gang så velrennomerte avis, Nordlys. Det er mulig jeg er romantiker. Det er mulig jeg etter ni år i arbeidslivet, flere vektall og år på baken er mindre naiv? Kanskje jeg har blitt snobbete? Innbildsk? En gang så jeg opp til mange av de - journalistene. Det begynte med Vetle Lid Larsen. Den blonde, konservative krølltoppen hadde en liten teazer i sommeråpent i 1992 om Oslo by. Mannen var språkmektig, vittig, satirisk og smellvakker. Jeg begynte lese Aftenposten. Deretter leste jeg alle bøkene til Larsen. Utplassert i ungdomsmagasinet Reporter ble jeg kjent med flere: Jeg oppdaget Nils Chr. Geelmuyden og Arne Hestnes. Jeg bodde på Nøtterøy og eneste avis i huset var konservative Tønsberg Blad. Jeg leste Anne Vestad sine kulturanmeldelser, jeg oppdaget Morgenbladet og Samtiden. Jeg la merke til navn og skarpe penner.
Interessen min for aviser samt hvilke journalister jeg la merke til, har fulgt meg i alle år. Jeg forelsket meg endog i en journalist ut i fra skrivestil, lenge før mannen inviterte meg på en drink.
I så måte kan man si forelskelsen i journalistikken og dens sjangre satte sitt preg. Jeg kunne navnet på flere redaktører og journalister enn slektninger. Jeg hadde en periode flere aviser i huset enn planter.
Kjærlighetsforholdet begynte plutselig å skrante…mange skarpe penner jeg beundret sluttet i stillingene sine. Noen begynte jobbe på desken, flere ble sykemeldte, noen videreutdannet seg, reiste på jordomseiling eller byttet simpelthen jobb. Hva skjedde?
Nettet kom. Spekulasjonene økte. Annonsesalget økte. Innstikksbladene ballet på seg. Enkildessakene økte. En tid skulle alle ha lørdagsbilag. Så skulle journalistene ha fotobyline. Plutselig økte størrelsen på bildene. Så kom meningsspaltene i utvida form. Språket forandra seg. Plutselig så mange aviser forbanna like ut. Kvaliteten gikk ned. Avisene kjedet meg mer og mer. Det var som å besøke en gammel barndomskompis man har lite eller ingenting til felles med. Har du ikke vært der? Har du ikke hørt om de? Hvorfor kom du ikke? Har du ikke lest den boka? Været? Å, ja. Naboen har bygd ut, ja vel. Måsen på torget – tja. Festivalene, jo da. Kommunestyremøtet i går, okei. Hadde jeg ikke hørt alt sammen før? Var det ikke lite nytt å hente? Spørsmålene begynte hope seg opp. Folk begynte snakke: Hva har skjedd med avisene? De er blitt kjerringblader og sladderaktige. Det er som å bla i et gjesp av en fotoalbum. Hvor er fotografene? Hvor er layouten? Hvorfor er så mange navn vekk? Noe er i ferd med å forandre seg og det har vært diskutert lenge. Avisene dør. Kondolerer.
lørdag 3. juli 2010
onsdag 16. juni 2010
Mitt forhold til nettet - intervju av Kristine Nymo
Jeg fikk en epost i forrige uke fra Kristine Nymo. I eposten var der en god del krevende spørsmål. Svarene er der etter. Jeg syns det var svært interessant å få være intervjuobjekt til en dyktig medieelev på vg3. Her er noen av spørsmålene jeg fikk til temaet "Sosiale medier":
- Hva er ditt forhold til blogging?
Jeg har egen blogg: http://feskeslog.blogspot.com
Jeg er ikke like aktiv som mange av de bloggerne jeg følger, det har med prioritering å gjøre, men jeg håper på å komme sterke tilbake i sommer. Jeg liker bedre å lese blogger enn å skrive selv, fordi jeg føler at jeg må linke blogginnleggene mine til mange andre steder og poste innlegg da jeg gjerne vil at bloggen faktisk skal bli kommentert av flere – noe den enda ikke gjør. Jeg opplever blogging som spennende: mange bloggere legger flid i kvaliteten på egne tekster (journalister jeg kjenner, spesielt, forfattere og kunstnere) – andre har mer samfunns- og systemkritiske blogger som informerer om eksempler fra andre mediehverdager i andre land, saker og hendelser som ikke er like kjent i norske medier – som kan ha en skarp brodd, f.eks om eierskapsstrukturer på nett.
- Hva tenker du om jeg sier: Web 2.0?
Med web 2.0 tenker jeg på begrepet om at vi alle vil bli den første generasjonen til å bruke nettet daglig, integrert i hverdagsgjøremål. Konvergente medier er også noe som har ført til at vanlige menneskers hverdag er blitt mediert – det vil si: vi bruker konvergente medier (nyheter som spres via film/som film, live streaming, podcast, nettaviser, linker opp til hjemmesider, kildesider o.l) daglig og gjerne i jobb, skole og privat sammenheng på en og samme gang.
Jeg er selv aktiv bruker av: Epost, MSN, Skype, Facebook, Twitter, blogger.com, Underskog, deviantart, Flickr og vanlig epost (som jeg bruker mindre og mindre). Jeg bruker mer tid til og på nettet enn fjernsyn og aviser. Denne vanen eller aktiviteten har særlig forandret seg i løpet av de siste 10 årene av mitt liv. Samhandling av info, wikier, kommunikasjon, info og arranmgement tiltaler meg enormt med nett – tilgang på masse info, materiale, musikk, film, forskning, e-bøker med mer. Selv begrepet ”2.0” har for meg blitt hypet mye både av mediebransjen selv, og av medieforskere. Jeg skjønner ikke hvor overgangen fra 2.0 til 3.o går, hvor starter 3.0 og hvor stopper den? Web 3.0 spiller på en økt brukerorientert aktivitet på nett. Men selv om vi er sosiale på nett, utveksler ideer, meninger, bilder, tips om gode apps og tekst, er eierskap enda et ubesvart spørsmål; Hvem skal eie nettet? Skal noen overhode eie nettet? Hvorfor? Hva med all nedlasting av kreative produkter? Hvem eier disse og hvordan skal de kunne klare leve av kreativ produksjon som musikk, design, film o.l dersom dette lett lar seg omsette og laste ned.
Utfordringene med 3.0-begrepet er de rent juridiske forholdene på eierskap av sider, av utforming, innhold samt rettighetene til dette. Skal man betale for alt av oppdateringer? Skal man måtte høre på reklame på en kommersiell versjon av Spotify hvert 10 minutt uansett? Hvordan skal Spotify operere overfor forbukrere? Hvilke rettigheter skal vi ha dersom dette skal fortsette være et nedlastingsprogram med mulighet for invites og profildeling? Facebook er et eksempel på dette med tanke på bilder blant annet. Nå har jo også Facebook et ønske om at man skal kunne lage en ”forbrukerprofil” som kan selges ut til kommersielle aktører som er interessert i å ”spore” potensielle kunder i markedet, detter er spekulativt og i gråsona for brukerstyrt rettigheter kontra leverandørstyrte rettigheter.
- Internett er jo relativt nytt, og har utviklet seg med rekordfart. Hvordan har du opplevd denne utviklingen, spesielt med tanke på at vi mennesker gikk fra å ikke trenge internett til å være helt avhengige av å være online?
For min del har kommunikasjon vært et interessefelt både praktisk , kreativt og teoretisk gjennom oppvekst, studietid og i jobbsammenheng. Nettet har fulgt meg naturlig siden jeg begynte bruke det i 1997. Den gang hadde jeg et enkelt mailprogram som het Pine og brukte simple irc-chattekanaler som #Tromsø og #Norge der vi nærmest kunne telle antallet brukere i hele Troms og hele Finnmark fylke! Vi møttes faktisk på Kvaløya og organiserte IRC-treff i 1998 i et 16.mannstelt med pannekakerøre og ovn, det var stas! I 1997 var det særlig merkelig å bli kjent med folk som bodde i kollektiv der studentene i kollektivet hadde egne pcer på rommene sine , satt på rommet og kommuniserte via nett, kobla opp på lokal server, om de skulle kjøpe cola og pizza samt leie film. Den gang var det for meg en helt absurd ”sosial setting” jeg aldri hadde opplevd noe lignende før. I 1997 var det enda svært vanlig å ringe hverandre på hustelefoner å avtale å møtes, noen få hadde begynt å kjøpe seg mobil (noe som vokste de neste 3 årene eksplosivt) – i dag er denne formen for ”sosial setting” helt gjengs og dagligdags særlig blant ungdom. Jeg får svært færre brev og kort i posten i dag, for å si det slik! Det er noe jeg savner. Samtidig er info og materiale som er digitalisert enormt lett tilgjengelig, det letter arbeidet for mange nysgjerrige sjeler.
Når det gjelder nettets utvikling vet vi av erfaring med andre meieprodukter som radio og fjernsyn, CD-spillere. DVD-spillere og ipod at produkter og forbruksmønster introduseres først av noen få aktører før det når trendsettere, bransje og deretter når ut i markedet til brukere, kunder og befolkningen ellers. Internett har tross alt eksistert lenge og var en snakkis hele første del av 90-tallet før det begynte nå ut til folk, og før folk ble vant til å bruke det.
Muligheten til å spre informasjon, til å etablerer nettverk politisk , faglig og sosialt har vært det mest spennende for min del! Jeg syns det er fantastisk viktig at ungdom og studenter samt politisk engasjerte mennesker som lever i fangenskap, under okkupasjon, herjes av krig og lignende har en reell mulighet til å nå ut med sine historier! Iran, Palestina og Burma er alle land som er sårbare og avhengige av alternative ytringskanaler siden mediene er kontrollert av okkupanter og makthaverne. Det er kjapt å mobilisere folk via nett, samtidig ser jeg at folk har et metningpunkt og en latent informasjonstretthet som går på at det er grenser for hvor mye, hvor ofte og hvor lenge du skal kommunisere, produsere, kommentere, informere, orientere, arrangere og distribuere materiale. Vi må hjelpe hverandre med å orienter om gode nyhetskanaler, saker og debattfora, sider som hjelper oss til å spre og sitere riktig og, viktig og god kunnskap.
Jeg ser at nyheter har forringet sin kvalitet mer og mer. Privatlivet presser seg mer og mer inn i det offentlige rom. Meninger står sterkere som oppslutningsmateriale og produkt enn fakta, drøftinger, refleksjon og systemkritisk journalistikk. Dette svekker kvaliteten på diskusjoner, på det som kunne vært god journalistikk samtidig som det er en utrolig billig Burger-versjon å produsere lettvinte ”nyheter” på i konkurransen om antall seere og klikk. Utfordringa med internett er å få en bevissthet om god og bra bruk av nettet, av hva som er effektiv og nyttig bruk og anvendelse av innhold og funksjon ved nettet. Vi har enda mye arbeid å gjøre her juridisk samt med tanke på å styrke veksten av god journalistikk!
mandag 31. mai 2010
Politikkens Vesen
TI BUD TIL EN UNG MANN SOM SKAL FREM I VERDEN
(Dagbladet 5. januar 1963).
1. Det første bud er ganske lett De som er flest har alltid rett.
2. Tenk alltid på hva folk vil si. Og ta de sterkestes parti.
3. Og tviler du, så hold deg taus til du ser hvem som får applaus.
4. Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene.
5. Følg ingen altfor høye krav. Men si, hva du har fordel av.
6. Si alle hva de gjerne hører. Gå stille gjennom alle dører. (For sannheten bringer sorg og nød, mens daglig løgn gir daglig brød)
7. Gå aldri oppreist. Snik deg frem. Og gjør deg varm i alle hjem.
8. Husk: Ingen mann kan roses nok. Slik bygger man en venneflokk. (Og i et brødre-paradis har du din beste livspolis.)
9. Av sladder husker du hvert ord til bruk i neste sjefskontor. (Men ingen taktfull sjel forteller et ord til ham som ryktet gjelder!)
10. Hvis siste bud blir respektert, da er din fremtid garantert: Følg dristig med i kamp mot troll,- men vis fornuftig måtehold! Skrid tappert frem i livets strid, - en time forut for din tid.
Jens Bjørneboe
(Dagbladet 5. januar 1963).
1. Det første bud er ganske lett De som er flest har alltid rett.
2. Tenk alltid på hva folk vil si. Og ta de sterkestes parti.
3. Og tviler du, så hold deg taus til du ser hvem som får applaus.
4. Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene.
5. Følg ingen altfor høye krav. Men si, hva du har fordel av.
6. Si alle hva de gjerne hører. Gå stille gjennom alle dører. (For sannheten bringer sorg og nød, mens daglig løgn gir daglig brød)
7. Gå aldri oppreist. Snik deg frem. Og gjør deg varm i alle hjem.
8. Husk: Ingen mann kan roses nok. Slik bygger man en venneflokk. (Og i et brødre-paradis har du din beste livspolis.)
9. Av sladder husker du hvert ord til bruk i neste sjefskontor. (Men ingen taktfull sjel forteller et ord til ham som ryktet gjelder!)
10. Hvis siste bud blir respektert, da er din fremtid garantert: Følg dristig med i kamp mot troll,- men vis fornuftig måtehold! Skrid tappert frem i livets strid, - en time forut for din tid.
Jens Bjørneboe
Abonner på:
Innlegg (Atom)