Det begynner i minus 25 kuldegrader.
Over Karasjokvidda stivner livet i krystaller og blå skygger. En nedrimet lafta hytte, ei isende hvit bu dekorert av oppspikrede skinn står tause i enden av en innsjø.I dette øyeblikket, mellom den varme pusten til ungreinene løpende over riksveien – og min sorte kajal – åpner jeg blikket for gotiske elementer: livets ende, de mørke skyggene som lurer bak himmelens lys, et blodig reinkadaver under vekten av to ravner, henlagt til den storslåtte Finnmarksvidda.
Livet er sjelden vakrere enn i spennet mellom liv og død!
Jeg er på vei til en kvinne og mann som har opplevd mer enn mange.
I kveld skal vi drikke rød vin og danse under stjernene til toner av Ville Valo. Vi er sangvinske og sortkledte. Vi er sjelefrender og kunstnere langt inn i sjelen. Akk, livet er vakkert under tunge hjerteslag!
Mellom en nennsomt opphengt knivsamling og et tung kandelaber skåler vi i brennende serbisk Slivovitz. Huset er fylt opp av mennesker fra de mange tettstedene i fylket. En kvinne synger på samisk, andre diskuterer på finsk. I det fløyten toner ut i huset, streifer månelyset ansiktene våre – og den første stemmen bryter stillheten.
