Jeg har irritert meg over det i noen år: En stadig synkende kvalitet på avisene - særlig Tromsø bys en gang så velrennomerte avis, Nordlys. Det er mulig jeg er romantiker. Det er mulig jeg etter ni år i arbeidslivet, flere vektall og år på baken er mindre naiv? Kanskje jeg har blitt snobbete? Innbildsk? En gang så jeg opp til mange av de - journalistene. Det begynte med Vetle Lid Larsen. Den blonde, konservative krølltoppen hadde en liten teazer i sommeråpent i 1992 om Oslo by. Mannen var språkmektig, vittig, satirisk og smellvakker. Jeg begynte lese Aftenposten. Deretter leste jeg alle bøkene til Larsen. Utplassert i ungdomsmagasinet Reporter ble jeg kjent med flere: Jeg oppdaget Nils Chr. Geelmuyden og Arne Hestnes. Jeg bodde på Nøtterøy og eneste avis i huset var konservative Tønsberg Blad. Jeg leste Anne Vestad sine kulturanmeldelser, jeg oppdaget Morgenbladet og Samtiden. Jeg la merke til navn og skarpe penner.
Interessen min for aviser samt hvilke journalister jeg la merke til, har fulgt meg i alle år. Jeg forelsket meg endog i en journalist ut i fra skrivestil, lenge før mannen inviterte meg på en drink.
I så måte kan man si forelskelsen i journalistikken og dens sjangre satte sitt preg. Jeg kunne navnet på flere redaktører og journalister enn slektninger. Jeg hadde en periode flere aviser i huset enn planter.
Kjærlighetsforholdet begynte plutselig å skrante…mange skarpe penner jeg beundret sluttet i stillingene sine. Noen begynte jobbe på desken, flere ble sykemeldte, noen videreutdannet seg, reiste på jordomseiling eller byttet simpelthen jobb. Hva skjedde?
Nettet kom. Spekulasjonene økte. Annonsesalget økte. Innstikksbladene ballet på seg. Enkildessakene økte. En tid skulle alle ha lørdagsbilag. Så skulle journalistene ha fotobyline. Plutselig økte størrelsen på bildene. Så kom meningsspaltene i utvida form. Språket forandra seg. Plutselig så mange aviser forbanna like ut. Kvaliteten gikk ned. Avisene kjedet meg mer og mer. Det var som å besøke en gammel barndomskompis man har lite eller ingenting til felles med. Har du ikke vært der? Har du ikke hørt om de? Hvorfor kom du ikke? Har du ikke lest den boka? Været? Å, ja. Naboen har bygd ut, ja vel. Måsen på torget – tja. Festivalene, jo da. Kommunestyremøtet i går, okei. Hadde jeg ikke hørt alt sammen før? Var det ikke lite nytt å hente? Spørsmålene begynte hope seg opp. Folk begynte snakke: Hva har skjedd med avisene? De er blitt kjerringblader og sladderaktige. Det er som å bla i et gjesp av en fotoalbum. Hvor er fotografene? Hvor er layouten? Hvorfor er så mange navn vekk? Noe er i ferd med å forandre seg og det har vært diskutert lenge. Avisene dør. Kondolerer.
